Doddo mener apatien har senket seg over Bergen.
Publisert: 11.07.2012 kl. 11:05 , endret: 11.07.2012 kl. 13:24
Tor Røste Fossen, mannen som var landslagstrener for Norge mellom 1978 og 1988 hevdet en gang at bergensere ikke var interessert i fotball, de var bare interessert i Brann.
Den humørfylte påstanden ble ikke motsagt, han var inne på noe. Det var ingen, verken utenlandske klubber eller landslaget, som skapte et større engasjement i Bergen enn Brann. Det var klubben som vi i løpet av få minutter både elsket høyt og forbannet inderlig. Engasjementet for alt som vedgikk klubben – trenere, spillere, gresset, tribunene, styre og stell – var enormt. Et engasjement så stort at jeg aldri noensinne trodde at det kunne ta slutt.
Men nå har det altså skjedd. Apatien har senket seg over byen. Det umulige har blitt en realitet, bergensere flest har sluttet å bry seg om Brann.
I ettertid er det lett å se at gullet som Brann vant i 2007, ble for tungt å bære. Det hadde kostet for mye. Midt oppe i gullbruset og Hansa-brisen var det få som tenkte på at Brann egentlig ikke hadde råd til å betale spillere som Helstad, Andresen, Bakke og Solli lønninger på opptil fem millioner kroner i året. Da måtte i så tilfelle resultatene forbli på det samme nivået som det de hadde vært i 2006 og i 2007, hvilket de som kjent ikke ble.
Det var også få som så for seg at interessen fra Hardball – de som i realiteten hadde finansiert gullet – kunne kjølne. Men det skjedde også. Brann behandlet investeringene deres skjødesløst. Millionene til Hardball rant ut i Bosman, og dermed ble pengekranen skrudd kraftig igjen. Naturlig nok.
Dermed skulle Brann oppleve en blåmandag av de sjeldne. Stjernespillerne forsvant, resultatene uteble og gjelden vokste til uante dimensjoner. Brann hadde ikke noe annet valg enn å satse på billige spillere. Carl-Erik Torp sa det selv da han kom til byen, han var et First Price-produkt. Billig og bra.
Det første året med stramt budsjett gikk over all forventning. Det billige laget – som i realiteten var langt dyrere enn de fleste av sine konkurrenter – fløt på en bølge av entusiasme og var nær sensasjoner både i serie og cup.
At spillet de serverte oss var av den primitive sorten levde vi brukbart med så lenge resultatene var gode, så lenge Ojo og Guastavino ga oss en lekkerbisken i ny og ne.
I år er de gode resultatene historie. Det er også Kim Ojos regelmessige scoringer, Torps oppofrende spill og Guastavinos tekniske finesser. Alt vi står igjen med er et spill så kjedelig, så blottet for vakkert angrepsspill, sjanser mål og poeng at de aller fleste hordalendinger gir fullstendig blaffen i hva Brann foretar seg.
Tålmodighet sier Skarsfjord. Vent til 2015, sier Moldestad.
Beklager, men tålmodighet har aldri vært en spesielt sexy ord innenfor fotballen. Tålmodighet er dessuten spesielt vanskelig når lag fra småbyer som Sandnes, Hønefoss, Haugesund, Drammen og Molde gjør det langt bedre enn Brann.
Vi vil ha resultater, lokale spillere på laget, og forførende spill nå.
Det haster.
