Molde er bedre enn på samme tid i fjor. Og de har mye mer inne, skriver MFK-blogger Knut Dørum Lillebakk.
Publisert: 26.03.2012 kl. 09:18 , endret: 26.03.2012 kl. 09:21
Det er en god følelse å se Aker Stadion badet i flomlys. Jeg hadde store forventninger da jeg spaserte mot min gamle arbeidsplass.
Som jeg skrev sist, hadde jeg god tro på seier i serieåpningen. Og noe annet hadde nok vært en gedigen nedtur for både publikum og spillere. «Alle» hadde ventet på denne dagen lenge nok. Og de var spente på å få se om Molde hadde blitt bedre siden i fjor. Jeg fikk se lagoppstillingen når jeg ankom. Både Hestad og Hoseth på benken. Veteranene, og på mange måter bærebjelkene, måtte sitte og se på at moroa ble sparket i gang.
Mange var overrasket over dette. Meg selv inkludert. Særlig at begge var benket. Men jeg vet Ole Gunnar tenker fremover, og allerede neste helg spiller MFK en tøff bortekamp mot Haugesund. Da tipper jeg minst en av dem er på banen.
Lagene passerte fjorårets pokal da de entret banen. Som en ekstra påminnelse om at det er denne de kjemper om. Nå er alvoret i gang. Jeg satte meg ned og gledet meg til Tommy Skjerven skulle blåse det hele i gang. De neste 45 minuttene ble jeg fortsatt sittende å vente på at det hele skulle komme i gang. Lite skjedde.
Strømsgodset hadde en plan og var gode til å følge den. Da Skjerven blåste av til pause, var MFK litt heldige at stillingen var den samme som da kampen begynte. Molde spilte ball foran Godset som lå lavt, og når de skulle framover ble det for trangt eller direkte. Balltempoet og bevegelsene som Ole Gunnar vil ha, var fraværende. Og da er det enkelt for lag og forsvare seg.
I pausen var stemningen så der inne i gangene på stadion. Kaffe og lefser var et lite høydepunkt sammenlignet med det som nettopp hadde foregått. Likevel hadde jeg troa og forventning om at det skulle løsne. At det skulle så lite til. Andre omgang startet, men det gikk nesten 20 minutter før noe skjedde.
Og jeg syntes jeg så tegn til at rommene ble litt større, og bevegelsene litt mer distinkte. 5 min senere smalt det. Akkurat da de nevnte veteranene skulle entre banen. En virkelig forløsende scoring, og plutselig lignet Molde seg selv. Da Gatt løp inn 2-0 var det hele gjort, tenkte jeg. Og sikkert flere. Tålmodigheten og motoren i Moldelaget hadde avgjort det hele, virket det som. Både Angans og Gatts mål, var mål etter Solskjærs hjerte vil jeg tro. Hurtige bevegelser fremover, og ikke minst, gode avslutninger.
Jeg sa på radio før kampen at jeg tror Molde kan score på kontring etter en Godset-dødball. De sender mange fremover og det gir rom for lynraske kontringer for MFK. Jeg kommer vel ikke nærmere en sann spådom enn det som skjedde 12 minutter før slutt. Godset har corner og Tripic fanger opp ballen i egen 16-meter.
Han løper over hele banen med Hamoud på slep, før han serverer Angan på åpent mål. Men nei. Tverrliggeren sto i veien. Og der tror jeg man ser hovedgrunnen til at Angan ikke putter 25 mål for MFK. Han scorer sjelden disse «tap-in»-målene som det heter i England. Men det kan fort snu. Jeg håper jo virkelig at Davy kan fortsette som han gjorde litt før i kampen. Å score mål.
Det som skjer etter det synes jeg var et gufs fra fortiden. Ole Gunnar sa at i andre omgang begynte guttene å spille slik han ønsker. Det gjelder nok ikke de siste ti minuttene. Molde inviterte Godset inn i kampen. Med balltap, strekk i laget og litt paniske avklaringer. Da hadde i tillegg altså unge krefter sentralt i banen, blitt erstattet av 67 års erfaring i Hoseth og Hestad. Jeg håper det bare var en liten glipp som vi ikke får se senere i sesongen. For når Molde leder 2-0 10 minutter før slutt, skal det bli seier.
Men det ble tre poeng. Og Molde er langt foran skjema fra fjoråret. Så i så måte er MFK bedre enn i fjor. Men de har mye mer inne enn det de viste på Aker Stadion på fredag. Jeg gleder meg bare til fortsettelsen. Og se Moldes angripere ta med seg ballen inn i feltet, forbi motstanderne, stående på beina og sette flere mål for Molde Fotballklubb.
