Budsjetteringen, selv i de bratteste oppgangstidene, bar preg av noe mellom manglende realisme og ren drømmetenkning

Når Norsk Toppfotball fremskynder tiltak for å analysere publikumssvikten, så skjønner man at det er alvor selv om lederne nekter å ta ordet krise i sin munn. Det begynner å gjøre vondt allerede etter fem serieomganger og man er ikke lenger så sikker på at det er bare en tidlig seriestart og tilfeldigheter som har skylden.

Den krisen som fotballklubbene opplever nå, måtte komme. Like naturlig som finanskrisen. Men som økonomene og finansekspertene, så maktet ikke fotball-lederne å forutse utviklingen. Og nettopp fordi finanskrisen ryster fotballens rike onkler, så gjør publikumssvikten ekstra vondt.

Når man er blitt vant med at alt går opp, opp og opp hele tiden, er det vanskelig å se for seg en annen utvikling. Publikumstallene har steget jevnt og trutt siden midten på 90-tallet og er egentlig veldig høye i Norge. Er det en sannhet som alltid slår til, så er det den om at intet tre vokser inn i himmelen. Men det glemte fotballens ledere. Ledere som for øvrig ser ut til å ha begrenset kompetanse – i hvert fall i enkelte klubber. Budsjetteringen, selv i de bratteste oppgangstidene, bar preg av noe mellom manglende realisme og ren drømmetenkning. Vi har vært gjennom en «all time high» som det heter, der både velstanden, sponsorinntektene, onklenes godhjertighet og publikumsinteressen har vært bratt økende. Likevel klarte nesten ingen av eliteserieklubbene å tjene penger. Og det var ikke bedre i etasjen under. Eller i kvinneserien.

I denne perioden skal det sies at norsk fotball har kommet langt, til dels svært langt på noen områder. I nesten alle større norske byer har det poppet opp flotte stadionanlegg, noe som har lagt grunnlaget for økt publikumsoppslutning. Nå slipper man å tenke på om det regner eller ikke på kampdagen. Hvis man betaler nok så både sitter man godt og ser godt. Man har storskjerm og irriterende høy lyd fra høyttaleren.

Selve fotballproduktet er det nok dårligere stelt med. Om man bruker den eneste målestokken, Uefas statistikker, så går det jevnt og trutt nedover med norske klubber. Den ene nasjonen etter den andre passerer oss. For dem som virkelig har hjerte for klubben sin, betyr ikke kvaliteten så mye bare laget «mitt» vinner nabooppgjøret. Men de med løsere tilknytning som skalles av først, stiller krav om å få valuta for pengene.

Fortsatt er det slik at fotballens klart viktigste inntektskilde er kampdagen. Det er viktig å selge mange billetter til høyest mulig pris og det er viktig å få publikum til å legge igjen mye penger i kioskene. Nettopp derfor er årets publikumssvikt så alvorlig, selv om den er på «bare» 7-8 prosent. For noen klubber blir det et spørsmål om å overleve. Lyn fikk inn seks inkassovarsler på en uke. Da er det alvor. Start har et lån på 40 millioner kroner og klarer ikke å betjene gjelda. Ordfører Per Sigurd Sørensen i Kristiansand krever en løsning på den økonomiske situasjonen i april. Vi vet at situasjonen er alvorlig i Strømsgodset, det er dårlig stelt i Vålerenga, i Bodø og i Tromsø. Brann har ikke råd til kjøpe den spissen de trenger. Molde kan ikke klare seg uten de årlige bidragene fra Kjell Inge Røkke på rundt 20 millioner. Selv Rosenborg går ikke med underskudd i en gullsesong uten ekstraordinære inntekter fra spillersalg eller mesterliga.

Hvorfor svikter publikum er spørsmålet Norsk Toppfotball vil ha svar på. Årsakene kan være så mange. Den viktigste forskjellen fra tidligere er at enda flere kan se alt av sitt favorittlag på tv for en billig penge. Man er bare et tastetrykk unna et fotballens opplevelsessenter som man bare kunne drømme om for få år tilbake. Færre går på kamp, men flere ser TV 2, NRK, og i tillegg kommer alle som ser laget sitt på web-tv. Noen mener medieavtalen er oversolgt og en klubb snakker allerede om at de vil ha kompensasjon fra Fotballforbundet for tapte billettinntekter.

Andre forklaringer: Høye billettpriser, norsk fotball taper i globaliseringen som gir Liverpool – Chelsea som et reelt alternativ til Strømsgodset – Fredrikstad. Kan det like gjerne skyldes en serieåpning med mange kjedelige kamper? Mangel på profiler? For dårlig vær, eller for godt vær? Er folk forsiktigere med pengene sine? Gir krisestemplet negativitet rundt klubbene? Flere lag gir flere uinteressante motstandere? Dette er noen av de mange udokumenterte gjetningene vi har hørt og lest. Ingen tvil om at fotballen trenger å vite hva markedet egentlig mener.

Rosenborg-leder Nils Skutle viste forleden til den gamle sannheten om at det alltid kommer noe godt ut av en krise. Ikke sikkert at de som må se klubbens sin avgå med døden er enig. Men resultatet av en fotball-darwinisme kan være av det gode. Skutle ønsker seg en stabil topp med færre gode lag. Det kunne han fått i dag også, om bare klubbene med de beste forutsetningene lærte seg å drive etter sunne prinsipper og med større klokskap.

Til syvende og sist blir det lederne det kommer an på. Etter krisen er vi redd at det er på’n igjen. Bare se hvordan det er i de store ligaene der inntektene er titalls ganger større. Utgiftene er nesten alltid enda høyere enn inntektene.

Fakta/ tilskuertall

15.903 tilskuere: Trondheim søndag (Rosenborg-Odd).
12.614 tilskuere: Oslo søndag (Vålerenga-Brann).
11.374 tilskuere: Stavanger mandag (Viking-Fredrikstad).
10.165 tilskuere: Ålesund søndag (Aalesund-Start).
8897 tilskuere: Oslo søndag (Stabæk-Molde).
5235 tilskuere: Sandefjord søndag (Sandefjord-Bodø/Glimt).
4998 tilskuere: Tromsø lørdag (Tromsø-Lillestrøm).
4974 tilskuere: Drammen søndag (Strømsgodset-Lyn).